List of albums


Penta • Jo Berger Myhre • RARENOISE RECORDS 2026│musician
Brot • Jo David Meyer Lysne • PLAYDATE RECORDS 2026│composer, musician
Radis • Radis • BLACK TRUFLE 2026│musician
La meg bli ditt gjemmested • Daniela Reyes • JANSEN RECORDS 2025│musician
For renstemt klaver • Jo David Meyer Lysne • HUBRO 2025│composer, musician
Spektralmaskin • Peder Simonsen & Jo David Meyer Lysne • SOFA 2024│co-composer, performer
Live Manoevres • Jo Berger Myhre • RARENOISE RECORDS 2023│musician
Deep Fishing • Why Kai • JAZZLAND 2021│musician
Unheimlich Manouvre • Jo Berger Myhre • RARENOISE RECORDS 2021│musician
Ungdomskilden • Wendra Hill • PLAYDATE RECORDS 2021│co-composer, producer, musician
Tokyo, November 2017 • Tortusa/Renolen/Lysne • DUGNAD 2021│co-composer, producer, musician
Distant Sediments • Oh No Noh (Markus Rom), Midori Hirano and Jo David Meyer Lysne • TELESKOP 2021│musician
Krokjsø • Jo David Meyer Lysne & Mats Eilertsen • HUBRO 2020│composer, musician
Henger i Luften • Jo David Meyer Lysne • HUBRO 2019│composer, musician
Wendra Hill For • Wendra Hill • THE LUMEN LAKE 2019 │producer, musician
Meander • Jo David Meyer Lysne & Mats Eilertsen • ØRA FONOGRAM 2017│composer, musician
Lint • Jenny Berger Myhre • THE LUMEN LAKE & CANIGOU RECORDS 2017│musician


Spektralmaskin
Peder Simonsen & Jo David Meyer Lysne
SOFA 2024

  • The duo’s fascination with this technique, which pervades the album’s three tracks, dates to the beginning of 2020. At the time, Lysne was amidst a shift from jazz performance to composition, pursuing a burgeoning interest in space, timbre, and tuning, as well as building e-bows—the latter from repurposed magnetic hard drives—and novel instruments. Simonsen, a composer, producer, and member of the microtonal tuba trio Microtub, was meanwhile steeped in experiments involving just intonation. During a visit to Lysne’s studio, Simonsen proposed using Lysne’s e-bows to play guitars that had been harmonically tuned, resulting in striking possibilities for chords and timbres. (The word spektralmaskin, Norwegian for “spectral machine,” is Lysne and Simonsen’s attempt to encapsulate the e-bow as a machine trained on material that is “spectral," referring to harmonic spectrum.) An album felt imminent. The recording process began at Studio Paradiso, a rock-oriented studio in Oslo with a collection of vintage microphones, following stretches of minute technical adjustments to capture the space’s acoustic intricacies.

    In the studio’s dim light—an apt induction into the album’s own hazy atmosphere—Simonsen and Lysne began recording improvisations on synthesizer and guitars, with Lysne using e-bows on different speed settings to hunt for guitar harmonics. Encircling these results are composed parts for French horn, contrabass, violin, bass clarinet, and tuba, performed and inspired by local colleagues: violinist Vilde Sandve Alnæs, bassist Inga Margrete Aas, saxophonist Espen Reinertsen, percussionist Ingar Zach, and hornist James Patterson, in addition to Simonsen and Lysne themselves.

    For the duo, the album is as much a musical product as it is a capsule of how the duo felt while making it. Hundreds of overdubs, courtesy of Simonsen’s “vampiric” late-night production sessions, evoke Lysne and Simonsen’s experience of time, space, and flow during the recording process, for a sense that the room, with all its musical constituents, might unfold wherever the album is heard. Spektralmaskin is also, as Simonsen reflected, a document of the acute modes of listening—to the guitars, to other musicians, to the natural world far beyond the studio—that resulted from this harmonic hunt.

    Each of Spektralmaskin’s three tracks features a different facet of Lysne’s e-bows. On “I," a relaxed glissando ease us into a series of vibrating chords. At the corners, snatches of activity: a pitch tunnels downwards, a harmonic pops. Steadily, the performances drift towards a victorious conclusion. It evokes a sense of unpacking, as Lysne put it, of the instruments readying themselves for play.

    A riff that the duo improvised—during which, as Simonsen recalls, both were “hoping that the other wouldn’t stop playing”—later materialized as “II.” From an initial pulse comes a distant, trumpeted whine, encased in fizzling guitar harmonics.

    At the conclusion of II, the playing coalesces into the start of the final track, “III." A slow drizzle of pitches atop thrumming tones precludes a mechanical whir, after which comes a last push towards a warm finale.

    Beneath Spektralmaskin’s brimming exterior lies an enigmatic heart. Slight sounds and timbres poke periodically through the darker corners of our listening, for a feeling that the album might be concealing as much as it lets through. The room embraces us but retains its riddles.

    —Jennifer Gersten 

  • Peder Simonsen│microtonal tuba, modular synthesizer, sine waves, pyrex bowls
    Jo David Meyer Lysne│acoustic guitars, electric guitars
    Ingar Zach│percussion, vibrating speakers on membranes (II, III)
    Vilde & Inga│violin, contrabass (I, II)
    Espen Reinertsen│bass clarinet (I)
    James Patterson│french horn (I)

  • All music composed by Peder Simonsen & Jo David Meyer Lysne

    Produced by Peder Simonsen
    Co-production by Jo David Meyer Lysne (I, II, III) & Jørgen Træen (II)

    Recorded by Knærten Simonsen at Studio Paradiso [March 2020]. Additional recording by Peder Simonsen & Jo David Meyer Lysne at Palazzo Stabile, Oslo and Gvarv [2020-2022].

    Mixed by Peder Simonsen (I, III)
    Mixed by Jørgen Træen (II)
    Mastered by Espen Høydalsvik

    Cover artwork: Pia Weide
    Photos: Letizia Cigliutti
    Art direction: Stephen O’Malley
    Liner notes: Jennifer Gersten

    Thanks to Pia, Kim, Ingar, Martin, Knærten, Marcus, Jennifer.

    All rights reserved (TONO/N©B)
    ℗+©2024 SOFA MUSIC

Each of the three pieces operate like sustained drones, but within each chunk there’s a ridiculous amount of harmonic richness and motion. Each listen has yielded greater depth and detail, at once offering a lovely strain of hypnosis while simultaneously unveiling a platter of brain-teasing activity.
— Peter Margasak
Fantasifull samtidsmusikk som gjør godt for kropp og sinn
— Audun Vinger, Dagens Næringsliv

Reviews

  • Hva er det som får deg til å spille musikk om og om igjen - et melodiøst refreng som gjør deg glad eller et fett groove? Det kan også være det stikk motsatte. Morgen som kveld har albumet "Spektralmaskin" gått rundene her, med sin svært effektive og minimalistiske skjønnhet.

    Dette er tre lange instrumentalstykker, med vakre overtoner som kan minne om lyden av hjernen din som gnisser sensuelt mot innsiden av hodeskallen. Men også perfekt bruksmusikk til alt fra kontorarbeid til avslapning. Platen er et resultat av et frapperende møte mellom Peder Simonsen på mikrotonal tuba og gitarist Jo David Meyer Lysne. Sistnevnte er også samtidsmusikkens Reodor Felgen, med en rekke vanvittige instrumentoppfinnelser. Her i form av små magnetiske motorer med justerbare hastigheter, som brukes til å pirre strengene til å fremskape et unikt harmonisk spill.

    Denne søndagen fremfører en utvidet duo et konsertverk som bygger videre på spektralmaskinens ideer, på Henie Onstad Kunstsenter - de lukkede øynes kunstmuseum!

  • On Saturday night I had a blast hearing Gard Nilssen’s Acoustic Unity play a killer show at Sowieso. I happened to be sitting next to Peder Simonsen, the Norwegian tuba player that’s one-third of Microtub. Earlier this year he released a terrific album with guitarist Jo David Meyer Lysne titled Spektralmaskin (Sofa), and I’ve been chastened by the fact that I had only given it one perfunctory listen back when it was released. Simonsen let me know that the duo was performing at Morphine Raum on Monday, December 2, which led me to cram in some last-minute listening for this week’s newsletter. The project began when Lysne began experimenting with sliding e-bows—a device he built from repurposed magnetic hard drives. E-bows can open a fascinating world of sound when used on guitar strings, but the process is unstable and unpredictable, yet Lysne enjoyed the process of patiently waiting for those fleeting moments when various factors line-up and the harmonic splendor of the technique opened up. He shared his research with Simonsen, who proposed using a guitar tuned in just intonation, a concept which cemented the new partnership.

    On the recording Simonsen complements Lysne’s guitar sounds with a mixture of microtonal tuba, modular synth, sine tones, and various sized Pyrex bowls. They also invited several excellent improvisers—percussionist Ingar Zach, the agile violin and double bass duo Vilde (Sandve Alnæs) & Inga (Margrete Aas), reedist Espen Reinertsen, and horn player James Patterson—to join in, thickening the timbre and triggering further harmonic collisions. Each of the three pieces operate like sustained drones, but within each chunk there’s a ridiculous amount of harmonic richness and motion. Each listen has yielded greater depth and detail, at once offering a lovely strain of hypnosis while simultaneously unveiling a platter of brain-teasing activity. Below you can check out the opening piece, “I,” which includes support from Vilde & Inga and Reinertsen.

    Simonsen and Lysne have been in Berlin working on new music, and a couple of local musicians have pitched in along the way: trombonist Henrik Munkeby Nørstebø and saxophonist Otis Sandsjö. The former’s participation makes loads of sense. Nørstebø is a virtuoso in multiple realms, but he has a strong affinity for the sort of harmonic exploration at the heart of this project, and he’ll play an opening solo set before joining Simonsen and Lysne during the headlining performance. The inclusion of Sandsjö, however, threw me for a loop, as the aesthetic of his work, particularly through the lens of his Y-OTIS project, couldn’t seem further apart. The Swedish expat loves groove and melody, and as heard on the project’s third and most recent album Y-OTIS TRE (We Jazz), he and bassist/producer Petter Eldh have forged a seductive, super hooky strain of instrumental funk that that melds J Dilla-style boom bap with almost folkish tunefulness. More often than the saxophonist plays terse, hooky gestures, working over licks in tight arrangements with Eldh’s slithering basslines, jagged beats played by Lukas König and Tilo Weber or programmed by the bassist, and keyboard colors from Dam Nicholls, his little phrases put through a motivic wringer and transformed by various electronic effects. Ordinarily it’s not the kind of thing that appeals to me, but the compactness of the production and the melodic grace and generosity of the tunes Sandsjö and Eldh create have hooked me. Below you can check out the simultaneously rubbery and stuttery “perla/moln.” I’m still figuring out how to reconcile that sort of attack with what Simonsen and Lysne are putting down, but I’m eager to hear it all unfold before my ears (and eyes).

  • What with the resources digital tools, electronics, and generative systems offer, it's never been easier to create dronescapes of extended and even unlimited duration. But for their collaboration Spektralmaskin (“spectral machine”), Norwegian experimental musicians Jo David Meyer Lysne (b. 1994) and Peder Simonsen (b. 1987) have chosen an entirely hands-on and tactile approach that's grounded in timbres sourced from analog instruments. The foundation for the album's three long-form pieces is the sound of an e-bow sliding across guitar strings to produce harmonics. Custom-designed by Lysne, these small magnetic motors generate shimmering tendrils and cresting washes of sound upon which the two layered pre-composed parts for French horn, contrabass, violin, bass clarinet, and tuba.

  • Das für viele interessante Alben abseits des Mainstreams bekannte Label SOFA kann seit dem 31.05.2024 mit einer weiteren spannenden Zusammenarbeit aufwarten. Auf ihrem Album „Spektralmaskin“ haben sich der Elektronik- und Microtonal-Tubaspieler Peder Simonsenund Gitarrist Jo David Meyer Lysne zusammengetan, um unter anderem gemeinsam mit Ingar Zach ein sehr spannendes Experimental-Ambient-Album zu produzieren.

    Das Album besteht im Grunde aus einem Stück das in drei Teile gegliedert wurde. Der Teil ist zugleich der längste und wartet mit wunderbaren Ambientatmosphären aus Elektronik und der brummenden Tuba auf. Ingar Zach veredelt dieses Klangbild mit wenigen, aber effektiven perkussiven Klängen. Das Stück wandelt zwischen langsam und in Mollklängen vor sich hin mäandernd und wechselt dann immer wieder in etwas lichtere melodische Teile. Im Gesamtkontext klingt das zusammen wie eine verzerrte Kirchenorgel. In diesen mächtigen Klankosmos arbeiten sich dann auch noch eine Bass-Klarinette und ein Waldhorn ein, welche daran mitwirken, dass die Sanftheit zum Ende in eine eher bedrohlich anschwellende Klangwelt wechselt, die dann langsam zerfasert und wieder in die sanften Anfangsklänge zurückläuft.

    Teil zwei ist dann ein bisschen schräger. Die Basis der mäandernden Klänge bleibt, auch wenn es ab und an etwas lichter wird. Über diese werden elektronisch und mit einer Violine sehr experimentelle Sound erzeugt, die sich langsam in das Gehör des Hörers bohren, bis am Schluss die Elektronik alleine übernimmt und sehr hohe, schwebende Klänge produziert,

    Insgesamt passt diese Musik sehr gut zu dem Cover (oder andersherum), welches einen Blick in eine volle Baumkrone mit hellem Hintergrund gewährt. Die Musik ist insgesamt dunkel, doch blickt immer das Tageslicht durch diese Dunkelheit hervor. Das wird auch in Teil drei sehr offensichtlich, denn dieser ist wesentlich lichter und eingängiger als die zuvor präsentierte Musik.

    Ein spannendes und entdeckenswertes Ambientalbum zum Augen schließen und darin versinken.

  • Put out on the circuit via the infamous Norwegian Sofa Music label on May 31st, 2k24 is "Spektralmaskin", the new, 34 minutes spanning three part album crafted and conceived by Peder Simonsen and Jo David Meyer Lysne who are following their experimental instincts, pairing experimental slow motion e-bow techniques, the sound of microtonal tuba, modular synthesis, sine waves, guitars, vibrating speakers and more unaltered real life instruments to form a distinct sonic landscape which, in the case of the opening piece "I" unfolds in the form of beautiful, slowly evolving and almost rural Ambient meadows moving towards layers of harmonic melancholia and all embracing low frequency movements emerging after roughly two thirds of the compositions total playtime. Furthermore we see "II" embarking on a journey into the lands of slightly off-harmonic nocturnal DarkAmbient backed by bass drone pulses and sustained, ghostly, longing, weeping and yearning tonal movements seamlessly blending into the subsequent composition that is "III" which provides a calm, almost solemn and all embracing Ambient closure for an album that's about to end up in many a genre collectors racks and needs to be heard at least once by fans and followers of contemporary Deep Listening Music - and probably by fans of the Cologne-based school of so-called Pop Ambient as well. File under: Beautiful music.

  • Strap yourselves in, spectral travelers, for a journey into the sonic labyrinth that is Peder Simonsen and Jo David Meyer Lysne's Spektralmaskin. This album is not background music for folding laundry. Simonsen and Lysne weave a tapestry of sound that is both unsettling and strangely beautiful. Imagine a haunted music box possessed by a playful but melancholic ghost.

    Per the press release: "(The word spektralmaskin, Norwegian for 'spectral machine,' is Lysne and Simonsen's attempt to encapsulate the e-bow as a machine trained on material that is 'spectral,' referring to harmonic spectrum.)" There is a playful darkness to this production. It is the kind of album that may induce one to listen with the lights low, but not out of fear—more out of a desire to see if the music conjures any spectral companions in the room. The musicians merge an unorthodox array of instruments and sound-generating devices, amid cosmic manipulations, adding to the extraterrestrial soundscapes. The opening track, "I," sets the tone with a slow drizzle of pitches atop minimalist tonalities, gradually building into a mechanical whir that feels like the soundtrack to a robot's dream. As the album progresses, the interplay between the instruments becomes more intricate, with each track revealing new facets and subtle surprises. It is like peeling an onion, but one gets a sense of awe and wonder instead of tears. However, the respective instruments seamlessly meld together within an expansive dark horizon, yet projects warmth. Listening to this album is like wandering through a surreal landscape where the laws of physics are just suggestions. Track "III" is a standout moment on the album, displaying the duo's ability to create immersive and evocative soundscapes via Lysne's ringing guitar harmonics and droning extended notes, tinted by percussionist Ingar Zach's delicate mallet hits. It is a piece that invites the listener to close their eyes and let their imagination run wild. If you are a fan of the hauntologically beautiful, the delightfully weird, or want to impress your friends with your knowledge of adventurous Nordic soundscapes, then Spektralmaskin is for you. Just be prepared for the possibility that the music might linger long after the album ends, leaving you with the feeling that you are not alone.

  • Jo David Meyer Lysne è un compositore e chitarrista di stanza a Gvarv, in Norvegia, che ha già pubblicato diversi lavori per la sempre influente etichetta Hubro e per diversi colleghi ed ensemble. Peder Simonsen è invece un suonatore di tuba, compositore e produttore originario di Oslo, noto per essere membro dell’unica formazione di tuba microtonale (i Microtub). Dalla collaborazione tra i due, ecco “Spektralmaskin”, un lavoro uscito per Sofa Label e pensato per essere un grande esperimento basato sulla tecnica dell’e-bow e sulle interpretazioni armoniche di Simonsen. Il duo ha cominciato improvvisando con sintetizzatore e chitarra e ha lavorato intensamente nella fase di post-produzione, catturando il suono per il suono in tre brani lunghi, per una durata complessiva di circa trentaquattro minuti. Movimenti lenti, atmosfere calde, morbide e melliflue sono quelle di “I”, mentre il brano successivo scivola anche su lievi dissonanze e punte di acidità, in un percorso leggermente più breve, ma comunque convincente. “III” rappresenta, probabilmente, la traiettoria meno lineare, tra saliscendi in termini di intensità ed emotività. “Spektralmaskin” si scioglie su tonalità a sorpresa appena più inquiete, ma che non appaiono fuori fuoco in un contesto affascinante, anche se a tratti surreale. La collaborazione tra Lysne e Simonsen inizia col botto, con un lavoro che resta lontano dal rischio di somigliare a un esercizio di stile e corre leggero dall’alba al tramonto. (Piergiuseppe Lippolis)

  • Spektralmaskin – spectral Machine – documents the work of Norwegian experimental musicians – guitarist Jo David Meyer Lysne and microtonal tuba player, Peder Simonsen (of the microtonal tuba trio Microtub), using sliding e-bows (of Lysne’s own design) – small magnetic motors of adjustable speeds used to sustain strings, along guitar strings to produce harmonics. Spektralmaskin nods to such musical pioneers like La Monte Young and Harry Partch and, with its use of new music-making tools, and suggests a fresh, playful future for harmonic experiments.

    Lysne and Simonsen’s fascination with their e-bow technique dates to the beginning of 2020. Lysne was amidst a shift from jazz performance to composition, pursuing an interest in space, timbre, and tuning, as well as building e-bows from repurposed magnetic hard drives and instruments. Simonsen was experimenting at that time with just intonation, and he proposed using Lysne’s e-bows to play guitars that had been harmonically tuned, resulting in striking possibilities for chords and timbres. They began improvising on modular synth and acoustic and electric guitars, with Lysne using e-bows on different speed settings to hunt for guitar harmonics. They added composed layers for James Patterson’s French horn, Vilde Sandve Alnæs and Inga Margrete Aas’ double bass and violin, Espen Reinertsen’s bass clarinet, Ingar Zach’s percussion and vibrating speakers, and Pedersen’s microtonal tuba.

    Spektralmaskin is the outcome of hundreds of overdubs made by Simonsen that evoke his and Lysne’s elusive experience of time, space, and flow during the recording process. Spektralmaskinis also, as Simonsen reflected, a document of the acute modes of listening, to the guitars, to other musicians, to the natural world far beyond the studio. All resulted from these carefully woven harmonic hunts, at their essence a process of letting the instrument speak for itself.

    The three enigmatic pieces offer distinct facets of Lysne’s e-bows. «I» employs a relaxed glissando that morphs into a series of vibrating chords, and steadily drifts towards a victorious conclusion. It evokes a sense of unpacking, as Lysne put it, of the instruments readying themselves for play. «II» focuses on an improvised riff that Lysne and Simonsen hoped «that the other wouldn’t stop playing», with a pulse that comes a distant, and encased in fizzling guitar harmonics. «III» is an intricate, slow drizzle of pitches atop thrumming tones that precludes a mechanical whir, after which comes a final push towards a warm finale.

    This spacious and shimmering, highly meditative and immersive listening experience leaves the listener with a feeling that Spektralmaskin might be concealing as much as it lets through. You may feel that the room embraces us but retains its riddles.

  • Da brauchen wir was vermeintlich Anstrengendes zur Verdauung. Vielleicht die "Spektralmaskin" (Sofa) von PEDER SIMONSEN & JO DAVID MEYER LYSNE? Da wird in drei ganz schlicht römisch durchnummerierten (ich gebe den Kampf für die althergebrachte, die lateinische Wurzel sehr schön offenlegende Schreibweise "numeriert" hiermit offiziell verloren und deshalb auf) Stücken in prominenter Besetzung (Peder Simonsen - microtonal tuba, modular synthesizer, sine waves, pyrex bowls, Jo David Meyer Lysne - acoustic guitars, electric guitars, Ingar Zach - percussion, vibrating speakers on membranes (II, III), Vilde & Inga - violin, contrabass (I, II), Espen Reinertsen - bass clarinet (I), James Patterson - french horn (I)) die Stasis eines kaum bewegten Grundtons durch feine Variationen des "Drumherum" abgefedert bzw. illustriert. Bei "II" wird das zuweilen zu einem fast schon schauerlichen Heulen über dem rhythmischen TiefBrummen. Und zum Ende von "III" hin zu einem zyklischen Piepsen, wie bei einem stark gedehnten Morsesignal. Kraftvolle, ruhige und doch sehr bewegte Musik, die in reichlich 34 Minuten keine Sekunde Langeweile aufkommen lässt.

  • Musica dellévanescenza, sospinta da misteriose forze antigravitazionali verso le sfere celesti, impalpabile. Le fonti sonore sono minime: la tuba di Peder Simonsen - già avvezzo a trasfigurare il proprio strumento nel trio Mictrotub - e le chitarre di Jo David Meyer Lysne, modulate facendo scorrere lÈ-bow sulle corde per produrre armonici e droni. Da questa fusione se genera la "macchina spttrale" du cui al titolo, generatore di visioni in trasparenza e fugaci apparizioni a cui di volta in volta contribuiscono le percussiono di Ingar Zach, il violino e il contrabasso del duo Vilde&Inga e i fiati de Espen Reinterstsen (clarinetto basso) e James Patterson (corno), sebbene tutto rimanga strettamente delimitato entro una gamma di minime oscillazioni mantememdo costante il

  • Mikrotonalität, Just In- tonation und Spektralität bestimmen die Ästhetik der beiden Norweger. Der auf Hubro profilierte Jo David Meyer Lysne bringt, aus Gvarv, der kleinen Apfelhauptstadt der Tele- mark, nach Oslo gekommen, per E- Bow Gitarrensaiten zum Schwingen. Simonsen knüpft im Studio Paradiso mit mikrotonaler Tuba, Synthesizer & Sinuswellen an den ähnlich aus- gerichteten Gruppenklang mit Micro- tub an. Ausgeformt ist das jeweils als tönender Schichtkuchen. Bei (15:20) mit Espen Reinertsens Bass- klarinette, James Pattersons French Horn und Vilde & Inga an Violine und Kontrabass bilden summendes Ge dröhn einen trägen Flow. Gleitende, zeitlupig sich wälzende Wellen zei- gen, von sanftem Klingklang beharft, von Glissando gestreift, von der Tu- ba begrollt, ihre hellen Rücken, ihre dunklen Bäuche. Wenn da nicht Phill Niblock gehuldigt wird, wem dann? (9:25) erklingt, mit wieder Violine und Kontrabass und nun Ingar Zach an perkussivem Vibrato, in, nur zu Beginn, schnellem Pulsen und mit durchwegs jaulig changierenden Lauten sowie ganz sanften, ent- schleunigten Tupfen. Zach bleibt auch, nahtlos, als dritter Mann bei (9:28) und einer dritten Trift sonor im Raum schwebender Drones, weich tropfender und verhallender Tupfen. Helldunklen Drones und helldunklen Tropfen, die Tuba unten leicht an- geraut, oben wie mit Mehltau be- stäubt und repetitiv, die Tropfen jetzt klackend. Oder ich es eine gepickte Nylonsaite? Bis hin zum sanften Ausklang.

  • Auf SOFA erscheint in den kommenden Tagen eine Aufnahme der ersten Kollaboration der beiden norwegischen Experimentalmusiker Jo David Meyer Lysne und Peder Simonsen als Duo. “Spektralmaskin”, so der Titel des Albums, basiert primär auf dem Einsatz einiger von Lysne selbst gestalteter E-Bows – kleiner Magnetmotoren mit einstellbarer Geschwindigkeit, die in ihrer ursprünglichen Funktion zum Halten der Gitarrensaiten verwendet werden – als Erzeuger von Obertönen beim Entlanggleiten an den Saiten.

    “Da diese Obertöne unregelmäßig auftreten können, belohnt die Technik den Musiker mit der nötigen Geduld, indem er den E-Bow über die Saite schwingen lässt und darauf wartet, dass die zarten Klänge ihren Höhepunkt erreichen” heißt es beim Label. “Inmitten einer aktuellen Welle des Interesses am Stimmen nickt Spektralmaskin sowohl musikalischen Vorfahren wie La Monte Young und Harry Partch zu als auch, indem es neue Werkzeuge zum Musizieren einsetzt, eine frische, spielerische Zukunft für harmonische Experimente vor”. Das Album erscheint in den gängigen Formaten, mehr zu den Hintergründen findet sich auf Bandcamp.

  • Tubaist Peder Simonsen og gitarist Jo David Meyer Lysne har jeg møtt i flere spennende og originale settinger de seineste åra. De har med all ønskelig tydelighet fortalt meg at de på ingen måte har tenkt å følge noen slagen landevei; de har villet og vil fortsatt stake ut sin egen kurs.

    Den spesielle bua

    Simonsen trakterer fortsatt sin mikrotonale tuba og Meyer Lysne spiller så avgjort gitar her også. Likevel er det ikke disse instrumentene som er mest fremtredende - i alle fall ikke hørt med tradisjonelle ører. De tre spora, som de to har unnfanga sammen, oppleves som vakre, sakteflytende droner der bruk av såkalt e-bow - en slags magnet som får strengene på instrumentet til å vibrere - er en viktig premissleverandør for det unike lydlandskapet de to tryller frem.

    Når de så har fått empatisk reisefølge av Ingar Zach, Vilde & Inga, Espen Reinertsen og James Patterson, som alle har skjønt intensjonene og kursen Simonsen og Meyer Lysne har staka ut, så har "Spektralmaskin" blitt en tilstandsrapport fra Peder Simonsen og Jo David Meyer Lysne som er egna til å ta seg inn i og bli værende i ei god stund. Vakkert, annerledes og spennende.

    Gullhuset

    SOFA kaster også, som et par andre norske selskap som Losen og AMP, sitt nett både vidt og bredt fra tid til annen. Denne gangen er det bandet House of Gold fra Canada som blitt den ære til del å få sitt debutalbum sluppet på kredselskapet.

    På mange vis er dette kanskje det straighteste SOFA-visittkortet jeg noen gang har hørt - eneren dukker opp akkurat der vi er vant med å møte den opp til flere ganger. Dermed er det på ingen måte sagt at det er noe a4-musikk vi blir servert fra landet på den andre sida av dammen - langt i fra!

    Jeg har aldri hørt om om trommeslager, komponist og bandleder Isaiah Ceccarelli eller hans tre medsammensvorne Katelyn Clark (tangenter), Eugénie Jobin (vokal og synth) og Frédérique Roy (vokal, piano og synth) tidligere, men denne Montreal-baserte truppen har rundt Ceccarellis musikk og tekster skapt et vakkert og unikt musikalsk univers der både pop, jazz, impro, klassisk musikk, samtidsmusikk og en rekke andre herligheter blir satt sammen til en musikalsk gumbo jeg aldri har hørt maken til.

    Unikt

    SOFA nekter fortsatt å kompromisse med sine visjoner. Her har de gitt oss to strålende eksempler på musikk spennende musikk vi ikke ante fantes og slikt påfyll gjør godt for både nysgjerrighet, kropp og sjel.


For renstemt klaver
Jo David Meyer Lysne
HUBRO MUSIC 2025

  • Though the piano arrives on stage without a player, it is not alone. Mounted on steel bars within the instrument are electronic magnets, one per piano key, that have been connected by a thicket of wires—reminiscent of monstrous braces, as though the instrument were suffering youth under orthodontic siege. The magnets come down to the strings, and, as they vibrate at the strings’ own frequencies, the instrument speaks. Wobbling yet fulsome tones suffuse the room, sounding almost nothing like their source, sounding rather as the voice of the room itself, and yet the only suspect is the mostly familiar creature center stage.

    This is the Norwegian composer, musician, and instrument builder Jo David Meyer Lysne (b. 1994)’s vision for a self-playing piano, also known as the player piano or pianola, a more than century-old piano variant equipped with a mechanism that allows it to play itself. The instrument, which predated the invention of the recording, allowed users the experience of live piano performances in their homes without having to lift a finger. In “For renstemt klaver” (“For justly- tuned piano”), Lysne joins a legacy of musical tinkerers developing the self-playing piano not as a means of reproducing what a human performer can do, but rather as a sonic world of its own, producing computer-enabled music that eludes human capability.

    Melding Lysne’s interest in resonance, tuning, and mechanical objects, “For renstemt klaver” originated in a commission by pianist Sanae Yoshida as part of her PhD project on microtonal pianos, for which Lysne composed a work that Yoshida would play on his bespoke technology. Fixated on the long, rich resonance possible on piano with e-bows, devices that allow one to indefinitely sustain the sound of a string, Lysne became fascinated with the notion of producing such resonance on the piano alone. With personnel at the Norwegian art and technology center Notam, programmer Thom Johansen, and piano tuner Jacob Solheim, whose own practice had expanded into just intonation experiments, Lysne began to develop his tools. The project culminated In a 12-day composition sprint in Bø i Telemark, during which Lysne meticulously tuned, prepared, and wrote for his prepared grand piano in Gulbring Kulturhus, hoping to access a sound beyond the instrument’s normal capabilities.

    Different harmonic and mechanical explorations motivate each work on the record. The first is a series of tense chords, while the second investigates descending partials. The third displays Lysne’s first application of “instrumentation”—assigning different roles to treble (steel) strings, which have more of a cello or contrabass sound, and copper strings, which have a brassier timbre. Lysne toys with arpeggios in the fourth, and, during the very short fifth, sends impulses whose frequencies differ from the strings they are interacting with, allowing you to hear the whir of their motor. He gives a folk-like arrangement in the sixth, and then concludes the album by returning to a special chord for Lysne, produced by intervals that create a slow, organic pulse.

  • Jo David Meyer Lysne│justly tuned grand piano, electromagnets

  • All music composed by Jo David Meyer Lysne

    Recorded at Storsalen i Gullbring Kulturanlegg, Bø i Telemark, Norway, January 2024 Recording by Morten Qvenild / Ugla lyd

    Produced by Jo David Meyer Lysne, Morten Qvenild, and Jo Berger Myhre

    Mixed by Espen Reinertsen
    Mastered by Helge Sten at Audio Virus Lab
    - EVT Notere hvem som har kuttet/gjort vinyltrykk -

    Piano tuned by Jacob Solheim
    Cover photo by Arne Svalastog
    Design & layout by Aslak Gurholt (Yokoland) Liner notes by Jennifer Gersten

    Made with the support of Fond for Lyd og Bilde, Statens Kunstnerstipend, Komponistenes Vederlagsfond, Kulturdirektoratet, Vestfold & Telemark Fylkeskommune and Norsk Komponistforening

    Special thanks to Jade, Andreas & Aslak, Sverre Jacobsen, Morten Qvenild, Jo Berger Myhre, Thom Johansen & NOTAM, Arne Svalastog, Jenny Berger Myhre, Lasse Passage, Thomas Strønen, Jennifer Torrence, Jennifer Gersten, Sanae Yoshida, Peder Simonsen, Ingvild & Liv

Albumet står både som en meditativ lytteopplevelse og et interessant arbeid fra et navn som nok kommer til å bli viktig innenfor det norske kunstmusikkfeltet fremover.
— Maria Lokna, Morgenbladet
Jo David Meyer Lysne imponerer her, både teknisk og kunstnerisk, og løfter nærmest på sløret til en tidligere uhørt musikk.
— Arvid Skancke Knutsen, Klassekampen

Reviews

  • For ikke så lenge siden, la oss si i romjulen, da jeg hadde litt ekstra tid hjemme til å rote rundt i platesamlingen, fant jeg fram et album med den tyske pianisten Reinhold Friedl, Inside Piano (Hronir, 2011), særlig kjent for arbeidet med Zeitkratzer-ensemblet, et album jeg kjøpte da det kom ut, men dessverre knapt har lyttet til siden.

    Slik er det noen ganger. Ikke fordi musikken ikke er god, men fordi plater rett og slett blir glemt der de har blitt dyttet inn i hylla mellom hundrevis av andre. Men så dukket den opp mens jeg bladde meg gjennom seksjonen for samtidsmusikk på leting etter akkompagnement til formiddagskaffen, og ble dratt fram sammen med album av storheter som John Cage, Morton Feldman og Karlheinz Stockhausen og deres Winter Music, Rothko Chapel og Klavierstücke, blant annet, et riktig så godt utvalg til kaffen der altså.

    Men så ble det altså Friedls Innside Piano som ble lagt på spilleren.

    Kanskje ikke det mest selvfølgelige albumet for en rolig kaffestund en romjulsformiddag, men samtidig nettopp det. For når skal jeg ellers finne tid til å fordype meg i denne musikken, så hektiske som dagene ellers ofte er? Valget var helt på sin plass. Ikke minst blir det fort klart straks musikken får fylle rommet, hvilken imponerende presentasjon av pianoets lydlige muligheter det inneholder. Og hadde jeg ikke visst at det var musikk fra et piano jeg lyttet til, er det ikke sikkert at jeg hadde gjettet det. For på Innside Piano undersøker Friedl nettopp innsiden av et piano, helt spesifikt innsiden av et flygel av merke Steinway D, og det som kommer ut er alt annet behagelig pianoklimpring, snarere er det støyende og perkussivt i en form for mikrotonal orkestralitet. Albumets serie med omslagsfotografier gir et innblikk i hva som har foregått. Fjær, skruer, stein, glass, trebiter og cymbaler vises plassert oppå og mellom strengene – såkalt preparering, en metode for å nettopp skape nye klanger og lyder med et instrument.

    I et essay trykket i omslaget, bidrar Frield med kontekst. Pianoet, skriver han, er en merkelig hybrid mellom et perkusjon- og strengeinstrument. Med det trekker han opp en utviklingslinje og et rammeverk for arbeidet sitt, med henvisninger til hvordan Henry Cowell og John Cage la til rette for utforsking av pianoets innside ved å nettopp preparere strengene, altså påvirke lyden fra dem, med fremmede gjenstander.

    ReklameInnstillinger for fortrolighet

    Påfølgende spørsmål melder seg, fortsetter Friedl, hvordan komponere for musikk med slike lyder, individuell og unike frekvensaggregater som de er? Han trekker dermed fram Alvin Lucier sitt pianostykke «Music for Piano With Magnetic Strings», og at dette kun kommer med en enkel instruksjon: spill med minst fem e-buer på et flygel. Dette betyr at komponisten ikke fikserer musikken med tradisjonelle parameter, men snarere beskriver de fysiske aktivitetene som kan skape det ønskede musikalske resultatet. «Action notation», som han skriver.

    Som en hyllest til denne tradisjonen har Friedl både anvendt de overnevnte strategier samt utviklet sine egne teknikker, som frambringelse av syngende overtoner ved hjelp av metallrør og e-buer på strengene.

    Jeg tenkte igjen på alt dette da jeg nylig fikk et nytt album av komponist og gitarist Jo David Meyer Lysne, For renstemt klaver, utgitt på Hubro i år (og hvis album Spektralmaskin jeg har skrevet litt om tidligere), et stykke arbeid som vel må kunne sies å stå i samme tradisjon som Friedl gjør rede for. Det er et tydelig slektskap her, noe som ikke minst understrekes av hvor like omslagene er, begge med fotografier av pianoets innside, bare på For renstemt klaver med e-buer festet på strengene i stedet for skruer og steiner og lignende. Et visst forelegg for Lysnes arbeid, kan også sies å være overnevnte verk av Alvin Lucier, «Music for Piano With Magnetic Strings», et stykke som også Friedl sammen med Zeitkratzer har gjort, et stykke som ved nettopp hjelp av magnetisme på strengene i et flygel lar skimrende overtoner synge.

    Koblingen er passende. For Lucier, en av 1900-tallets mest engasjerte utforskere av lyd i sin reneste form – dvelende i spennet mellom vitenskap og kunst, skyvende på parameterne for lyd som råmateriale og vår respons til det, det hele med den konkrete mystikken minimalisme kan legge opp til – utfordrer lytterens opplevelse av lyd organisert som musikk. Hva er det vi egentlig hører, må vi spørre oss selv.

    Og det er nettopp det jeg gjør når jeg hører For renstemt klaver. Hva er det jeg egentlig hører, må jeg spørre. Det er ikke godt å si. For som med Innside Piano, så må jeg innrømme at hadde jeg ikke visst noe om hvordan denne musikken var blitt laget, ville jeg ikke kunne gjettet meg fram til det. Kanskje noe spilt på et orgel, ville jeg prøvd meg fram, eller kanskje en cello, eller hvorfor ikke en synthesizer av noe slag. Lange toner som strekker seg ut i tid, toner som skimrer, som legger seg over hverandre og tvinner seg rundt hverandre i forsiktige harmonier og dissonanser. Melankolsk og vakkert. At musikken faktisk er laget med en flygel, som jo både omslag og tittel gjør helt klart, er gjør den ikke mindre forunderlig. Faktisk blir jeg glad av å tenke på det. Jeg smiler her jeg sitter i lenestolen og nipper til kaffen og lytter. Ikke minst er det behagelig musikk. Virkelig passende for en rolig formiddagsstund på en klar vinterdag.

  • Hubroen er vår største uglefugl. Den holder seg gjerne for seg selv, og lever ellers i tosomhet livet ut. Så er den utelukkende aktiv om nettene, noe som gjør den nokså vanskelig å observere. Dette er kanskje ikke direkte overførbart til plateselskapet med samme navn. Men det å gå egne veier og være trofast mot egne idealer har i alle år preget utgivelsene på Hubro. Selskapet har heller ikke higet mot de mer blendende lysene fra popbransjen, men fulgt sin egen rytme og kunstneriske visjon. Det har gitt oss uvanlig mye flott og egenartet musikk, som kanskje ikke ellers hadde kommet ut. Derfor skylder vi en takk til Andreas Risanger Meland, som dro i gang selskapet i 2009. I løpet av 15 år har det ført til mer enn 160 utgivelser. Hubro har også vokst til å bli et lite selskap i verdensklasse. Hubro lover at det skal skje mye spennende i jubileumsåret, og starter 2025 på en sedvanlig sterk måte. Med flere svært forskjellige utgivelser, her representert ved to som begge likevel beveger seg under Hubros selvvalgte overbygg for jazz, kunst og improvisert musikk. Vi starter med Jo David Meyer Lysne, som i dag slipper verket «For renstemt klaver». Og et verk har det virkelig blitt, både i omfang, originalitet og kunstnerisk gjennomføring. Plata består av syv segmenter, spilt inn i Gullbring Kulturanlegg i Bø i Telemark. Meyer Lysne har her jobbet tett med pianostemmeren Jacob Solheim, der flygelet aktiveres av 25 elektromagneter. Også ansatte fra det norske kunstog teknologisenteret Notam har vært involvert, sammen med programmerer Thom Johansen. Dette gir et flytende, elektronisk lydbilde med nesten hypnotisk effekt, der tonene sprer seg som ringer i vann. Det kan minne om Brian Enos lydmalende ambient-prosjekter fra 1970-tallet, og er ellers musikk som hviler i seg selv, full av dypt vibrerende liv. Det hele frembringes uten en pianist, men via et preparert og selvspillende pianola – og gir oss en mikrotonalt harmonisk klangverden som fremstår som både fengslende og unik. Jo David Meyer Lysne imponerer her, både teknisk og kunstnerisk, og løfter nærmest på sløret til en tidligere uhørt musikk. For fjorten dager siden slapp Hubro også «Speilstillevariasjoner» med Stein Urheim. Han kan vel kalles en av veteranene på selskapet, og har gitt ut syv album på etiketten under eget navn, der det hele startet med «Kosmolodi» i 2012. På Hubro har han også gitt ut plater med artister som Erlend Apneseth og Benedicte Maurseth. I fjor sto han dessuten bak den svært solide «Barefoot in Bryophyte», et samarbeid med Mari Kvien Brunvoll og Moskus. «Speilstillevariasjoner» er i stor grad basert på renstemming og mikrotonalitet, med et sunt innslag av improvisasjon og driv. Urheim har med seg sterke medmusikere, inkludert Ikue Mori fra no wave-bandet DNA. Sam Gendel, Hans Kjorstad og Siv Øyunn Kjenstad leverer også på høyt nivå, der musikken kan fremstå som et møte mellom øst og nord, tempelet og stabburet, det kontemplative og det lett ekstatiske. Selv spiller Urheim både akustiske og elektriske modifiserte gitarer, stadig med Ry Cooder som en mulig referanse.

    Den spesielle bua

    Simonsen trakterer fortsatt sin mikrotonale tuba og Meyer Lysne spiller så avgjort gitar her også. Likevel er det ikke disse instrumentene som er mest fremtredende - i alle fall ikke hørt med tradisjonelle ører. De tre spora, som de to har unnfanga sammen, oppleves som vakre, sakteflytende droner der bruk av såkalt e-bow - en slags magnet som får strengene på instrumentet til å vibrere - er en viktig premissleverandør for det unike lydlandskapet de to tryller frem.

    Når de så har fått empatisk reisefølge av Ingar Zach, Vilde & Inga, Espen Reinertsen og James Patterson, som alle har skjønt intensjonene og kursen Simonsen og Meyer Lysne har staka ut, så har "Spektralmaskin" blitt en tilstandsrapport fra Peder Simonsen og Jo David Meyer Lysne som er egna til å ta seg inn i og bli værende i ei god stund. Vakkert, annerledes og spennende.

    Gullhuset

    SOFA kaster også, som et par andre norske selskap som Losen og AMP, sitt nett både vidt og bredt fra tid til annen. Denne gangen er det bandet House of Gold fra Canada som blitt den ære til del å få sitt debutalbum sluppet på kredselskapet.

    På mange vis er dette kanskje det straighteste SOFA-visittkortet jeg noen gang har hørt - eneren dukker opp akkurat der vi er vant med å møte den opp til flere ganger. Dermed er det på ingen måte sagt at det er noe a4-musikk vi blir servert fra landet på den andre sida av dammen - langt i fra!

    Jeg har aldri hørt om om trommeslager, komponist og bandleder Isaiah Ceccarelli eller hans tre medsammensvorne Katelyn Clark (tangenter), Eugénie Jobin (vokal og synth) og Frédérique Roy (vokal, piano og synth) tidligere, men denne Montreal-baserte truppen har rundt Ceccarellis musikk og tekster skapt et vakkert og unikt musikalsk univers der både pop, jazz, impro, klassisk musikk, samtidsmusikk og en rekke andre herligheter blir satt sammen til en musikalsk gumbo jeg aldri har hørt maken til.

    Unikt

    SOFA nekter fortsatt å kompromisse med sine visjoner. Her har de gitt oss to strålende eksempler på musikk spennende musikk vi ikke ante fantes og slikt påfyll gjør godt for både nysgjerrighet, kropp og sjel.

  • Komponisten og instrumentbyggeren Jo David Meyer Lysne plasserer magneter på flygelet og undersøker hva det gjør med både lyden og lytting.

    Albumcoveret til For renstemt klaver viser et åpent flygel som gaper mot lytteren. Det er fascinerende nok å kikke inn i dette instrumentet som det er og se de mange stålstrengene som ligger omtenksomt dandert der inne. På dette coveret er det i tillegg plassert noen metalliske gjenstander over stålstrengene inni flygelet. Det ser, som det også står i presseskrivet, ut som om instrumentet er blitt påført enorme tannreguleringer – og nå åpner seg som en kjeft som glinser av metall og stål.

    Fra gitaren til robotikken

    Når Jo David Meyer Lysne lager og spiller musikk, virker han drevet av en fascinasjon for teksturer, overflater og materialer. Albumet med duoen Wendra Hill fra 2021 var for eksempel som en rekke teksturer av lyd lagt oppå hverandre, som et levende sonisk tablå som ikke nødvendigvis hadde noe musikalsk høyde- eller lavpunkt, men som bare lot ulike lyder dukke opp, drive rundt i rommet og eventuelt fordufte. De siste årene har Lysne utviklet seg som komponist og blant annet skrevet verk for strykere som ble fremført på Festspillene i Bergen i fjor. I mellomtiden skal han også ha flyttet inn i en kunstnerbolig i Gvarv i Telemark og fått en voksende interesse for robotikk og instrumentbygging – altså å utvikle musikalske systemer, digitale eller akustiske, som kan spille av seg selv eller brukes i samspill med andre.

    For renstemt klaver er et direkte resultat av sistnevnte. For noen år siden fikk han et bestillingsoppdrag fra pianisten Sanae Yoshida, som gikk ut på å studere pianistens teknikker og bevegelser, for deretter å gjenskape dette med et mekanisk og motorisert instrument. I prosessen skal han ha oppdaget én spesifikk lyd han virkelig likte, som fikk strengenes overtoner til å klinge på en spesifikk måte.

    Han undersøkte lydene som oppsto da han plasserte elektromagnetene på stålstrengene, og bygget et digitalt system som kunne påvirke dem på ulike måter. Resultatet er et selvspillende piano – altså et piano som er utstyrt med en mekanisme som lar det spille av seg selv.

    Ikke bare et komplekst system

    De seks sporene som utgjør Lysnes album inneholder sikkert en hel del intrikat informasjon om resonans, mikrotonalitet og andre teknikaliteter, men kan også nytes i sin enkelthet. Musikken er svært saktegående og meditativ. Flygelet klinger sakralt som et kirkeorgel noen steder, og nedpå og intimt andre steder. I «IV» er det noen vakre overtoner som svinger rytmisk i det fjerne, som om det sirkler mellom det varme og kalde, organiske og syntetiske. Spørsmålet om hvordan vi lytter til lyden, og hvordan det fysiske rommet påvirker lydene og igjen former musikken som kommer ut, ser ut til å være viktig for Lysne. Spiller egentlig pianoet av seg selv, eller er det rommet, luften og lytterne som gjør det til musikk?

    For renstemt klaver er av og til en litt monoton lytteopplevelse, og det er noen ganger vanskelig å få et grep om hvilke indre bilder – eller landskap – Lysne ønsker å male frem. Det er likevel dypdykket som ser ut til å være målet her. Å stoppe opp ved enkelte lyder og undersøke livet som finnes over og under dem, og å se hvordan de sakte vokser frem. Albumet står både som en meditativ lytteopplevelse og et interessant arbeid fra et navn som nok kommer til å bli viktig innenfor det norske kunstmusikkfeltet fremover.

  • The piano is alone. Or so it seems. At first glance, Jo David Meyer Lysne’s "For renstemt klaver" ("For justly-tuned piano") might look like a ghost recital - a grand piano taking deep, resonant breaths, singing without fingers pressing its keys. But behind this illusion of autonomy lies a tangle of wires, electronic magnets, and an obsessive devotion to resonance. Lysne, a Norwegian composer, instrument builder, and sonic experimenter, has not simply modified a piano - he has reimagined it as a living, breathing organism. Lysne’s work sits at the intersection of music, engineering, and philosophy. His background in improvised music and composition (studied at the Norwegian Academy of Music) has led him to create self-playing instruments that exist in the liminal space between the mechanical and the organic. His previous collaborations - with cellist Amalie Stalheim, ensembles like Aksiom, and tubist/composer Peder Simonsen - have often questioned the relationship between human touch and sound production. But here, on "For renstemt klaver", the human hand is largely absent. Instead, Lysne and his team (including programmer Thom Johansen and piano tuner Jacob Solheim) have devised a system where magnets excite the piano strings at their own resonant frequencies, bypassing the hammer mechanism entirely. The result? A spectral, shimmering landscape where notes bloom and dissolve like ink in water. The piano becomes something between a harp, an organ, and a ghostly choir - otherworldly yet deeply tactile. Each piece on the album explores a different sonic phenomenon. The opening track, "I", unfurls with tense, suspended chords, as if the piano is inhaling, holding its breath. "II & III" descend into partials, peeling back the overtone series like an X-ray of sound itself. "IV" introduces Lysne’s “instrumentation” method, where treble and copper-wound bass strings take on distinct sonic identities - one sounding eerily like a bowed cello, the other evoking brass. Then, in "V", a tiny, one-minute interlude, we hear something unexpected: the whirring of the magnets themselves. It’s a rare moment where the machine shows its seams, a mechanical heartbeat within the music’s otherwise floating, disembodied nature. "VI" briefly hints at folk traditions, albeit refracted through Lysne’s just-intonation prism, before "VII" brings the album to a close, returning to his signature tuning palette - an ending that feels less like a resolution and more like a question dissolving into silence. There’s something both deeply futuristic and eerily archaic about "For renstemt klaver". While it employs cutting-edge technology, it also recalls the ghosts of early keyboard experiments - the just-intonation investigations of Harry Partch, the prepared pianos of John Cage, the autonomous fantasies of Conlon Nancarrow’s player pianos. And yet, this is not a nostalgic work; Lysne’s approach is uniquely contemporary, concerned less with virtuosity and more with what happens when instruments are left to their own devices. Is this a self-playing piano, or is the piano simply playing itself? The distinction is subtle but crucial. Unlike the pianolas of the early 20th century - designed to mimic human performance - Lysne’s instrument does not replicate; it reveals. By eliminating the hammer’s percussive attack, he allows us to hear what’s usually hidden: the long, trembling life of the strings, the microtonal inflections that standard tuning would erase. It’s less about performance and more about "presence". To listen to "For renstemt klaver" is to eavesdrop on an instrument in conversation with itself. It is music of pure sound, free from the weight of human intervention, existing in its own resonant universe. At times, it feels almost sacred - like an organ droning in an empty cathedral - yet it remains deeply material, a physical interaction of metal, wood, and electromagnetic force. Lysne has not just built a machine that plays music. He has built a machine that "listens". And in doing so, he invites us to listen differently too. Score: 9/8 (in just intonation, of course).